Kunstutdannelse uten dannelse

Den tradisjonelle kunnskapen som til alle tider har utgjort bildekunstnerens ABC, er ikke lenger tilgjengelig som et tilbud ved våre utdannelsesinstitusjoner. Det er udemokratisk.

Av Christer Karlstad
Dagsavisen Fremtiden 23. juli 2019

Sommerens kunstdebatt startet med at William Heimdal – et klassisk figurativt malertalent på 16 år – uttrykte bekymring for sin fremtid og overlevelse i et åpent brev til kulturminister Trine Skei Grande da all økonomisk støtte, alle innkjøp og oppdrag går til «modernistene». Ser man forbi litt upresis begrepsbruk (da jeg var på hans alder hadde jeg ikke engang hørt om modernisme), er dette på ingen måte uten forankring i virkelighetens kunstverden. Så lenge ting har gått noenlunde bra for meg selv, og jeg kjenner mang en oversett modernist som også hadde fortjent en bedre skjebne, så ønsket jeg likevel ikke kaste meg inn «kunstkrigen» på de gitte premissene.

Det ble vanskeligere for meg å la det ligge etter hvert som debatten penset seg mer spesifikt inn mot selve kunstutdannelsen. Tidligere kirke-, utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes kom på banen og etterlyste professoratene for figurativ kunst som han i sin tid opprettet – og bevilget ekstra midler til. Dette ble igjen fulgt opp av min kollega og tidligere klassekamerat – nettopp på figurativ linje, Sverre Bjertnæs. Sistnevnte ønsker ikke at dagens kunststudenter skal tilbys en lignende form for «klassisk skolering» som den vi hadde tilgang på, og hevder at det heller ikke finnes noe behov for dette. Han argumenterer videre med at et kunstakademi til enhver tid vil være en slags avbildning av trendene i kunstlivet utenfor. Samtidig skriver han, som korrekt er, at i dag jobber langt flere med en form for figurasjon enn med abstraksjon. Jeg får det ikke helt til å gå opp. Men la meg heller fokusere på årsaker til at jeg ønsker noe à la en figurativ linje tilbake som et tilbud på høyskolenivå:

Ser man på de ansatte ved kunstakademiet i Oslo og hvilken kompetanse som i hovedsak tilbys, er det temmelig tekst- og teoritungt. Greit nok. Mitt hovedanliggende er at det ikke lenger er mulig å frivillig tilegne seg ferdigheter og kunnskap om form, materiale, komposisjon og lignende, som er utviklet gjennom århundrer (og årtusener for den saks skyld). Ekspertisen på dette finnes så vidt jeg kan se ikke på noen av landets fire kunstakademier. Det vil si en kunnskap som mine favorittmodernister også tilegnet seg før de brøt med tradisjonen. En sunn skepsis til «en fremgangsmåte der man lar staten gripe inn og bestemme hva som er relevant for dagens unge kunstnere å lære seg» fremstår isolert sett fornuftig. Men om forfatterstudiet kvittet seg med sin tekstekspertise, og Musikkhøgskolen la ned sine komposisjonsstudier, så ville jeg forstått om de statlige organer som fullfinansierer disse utdannelsene fant det nødvendig med en ekstern korreks.

Den som ikke går beinhardt inn for å misforstå, har oppfattet at «figurativ» i denne sammenhengen dreier seg om noe annet enn et fotografi, strekmenn eller en diger bamse i metall som den bemidlede kunster har fått utført på bestilling.

Klassisk eller representativ kunst – kall det hva du vil – må læres, forstås og mestres. Interessen for dette er der og har aldri forsvunnet – selv om det kan fremstå som noe marginalt om man ser på hva som tilbys på våre kunstakademier. Det manglende tilbudet gjenspeiler på ingen måte virkeligheten. Populærmusikk er ikke et marginalt fenomen fordi den glimrer med sitt fravær på Ultimafestivalen heller. Unge kreative mennesker sitter ikke primært på rommet sitt og øver seg på å være konseptualister. Blant dem finnes det uendelig mange fler tegne- og malebegavelser. Mange av disse er klar over at et kunstakademi ikke tilbyr den kunnskapen de ønsker seg, og ser således ikke poenget med å søke. Søker de, så blir de som oftest refusert. At man ikke ser noe særlig til dem på Høstutstillingen eller Venezia-biennalen betyr ikke at de ikke finnes.

Min generasjon av figurative kunstnere ble skapt av figurativ linjes blotte eksistens, og ikke av at det tilfeldigvis sammenfalt med en trend. Motstanden mot den er grunnen til at linjen ble avviklet – ikke fordi interessen for figurasjon dalte. Å tilby studenter muligheten til å koble seg på historien ville vært fremadrettet og innovativt, ikke tilbakeskuende. En gjeninnføring av figurativ linje eller lignende på høyeste nivå ville tiltrukket seg søkere fra alle verdenshjørner – for ikke bare i Norge, men så godt som overalt er denne muligheten i løpet av noen tiår avviklet. Fremtidens William Heimdaler fortjener bedre enn å stå igjen uten et relevant tilbud – som tilfeldige ofre for kortsiktige kunstpolitiske dragkamper.

Jeg avslutter med et lite utdrag fra Gudmund Hernes’ tale «Kunst og Makt» ved åpningen av Statens Kunstakademi 28. august 1995:

« ... Derfor må hovedstrømmene i kunstneriske uttrykksformer være reelt til stede i det som er Statens Kunstakademi – vårt største og fremste lærested for bildende kunst. En akademisk institusjon skal være et sted for brytning og kontroverser fordi man ved et lærested, et akademi, krever åpen argumentasjon og tydelige begrunnelser – og at de prøves mot konkrete kunstneriske ytelser. Studentene har krav ikke bare på at ulike retninger er til stede, men på å møte den faglige strid i sitt nærmiljø, der drøftelser føres med alvor og ytelser frembringes med engasjement – altså nettopp der den fremste kyndighet har sete. En modernisme som ikke åpner for det tradisjonelle blir derfor reaksjonær.»

Pene bilder, stygge tall

Er du opptatt av kunst, bør du lese dette. Er du ikke er opptatt av kunst, bør du definitivt lese videre.

Av Christer Karlstad
Dagsavisen Fremtiden 28. mai 2019

Uten at det såvidt meg bekjent hverken er uttrykt et behov for – eller har vært et ønske om – flere av oss fra samfunnet forøvrig, har antallet organiserte billedkunstnere firedoblet seg fra 732 i 1977 til 2.900 i 2017.

At våre samlede kunstnernettverk samme år talte 29.000 registrerte medlemmer, forteller kanskje ikke leseren all verden, uten noen form for kontekst. Men sett i lys av NRKs artikkel «Norge renner over av kunstnere» fra 2007, der medlemsmassen hadde økt fra 9.500 til 13.000 siden 1994, så forstår man bedre hvordan antallet har eskalert: Det rant over av kunstnere for ti år siden, men siden den gang er vi mer enn fordoblet – og nesten tredoblet på knappe 23 år. Fortsetter økningen i samme tempo, kan befolkningen holde seg med hver sin «huskunstner» per storfamilie ved slutten av århundret.

Advokatstanden i Norge har faktisk mer enn firedoblet seg på like mange tiår den også. Men da denne økningen er basert på økt etterspørsel, så klarer bransjen seg likevel relativt greit med sin gjennomsnittslønn på 1,285 millioner i året. En eksplosiv økning utøvere av et fag er altså ikke et problem i seg selv, og for meg fremstår «Norge som en kunstnernasjon» (eller snarere en nasjon av kunstnere) som en slags vakker utopi.

Men utenfor dagdrømmene gruser realisme all verdens utopier, så la oss gå tilbake og se nærmere på kunstnergruppen som kommer dårligst ut av alle (og som jeg selv tilhører): Billedkunstnere. Hvordan står det til innen dette fagfeltet som tross alt nyter godt av verdens rauseste offentlige stipendordninger – i en nasjon med et kulturbudsjett som er det mangedobbelte av våre nabolands, og i forhold til innbyggertall både ti og tjue ganger større enn tunge europeiske kulturnasjoner som England og Frankrike? Jo, ifølge tall fra 2015 hadde inntekt fra kunstnervirksomhet gått ned 11 prosent på de siste syv årene, og gjennomsnittsinntekten lå nå på 89.000. Dette i en periode der nordmenn i snitt gikk opp 23 prosent i lønn: Det sto allerede elendig til, og verre har det blitt.

Kanskje 732 billedkunstnere av 4 millioner innbyggere i 1977 faktisk var et passe fornuftig antall. Med 1,2 millioner flere nordmenn 40 år senere, skulle det tilsi at antallet burde økt til omtrent 900 – og absolutt ikke 2.900. Om disse 2.000 ekstra bare forsvant og vi later som om totalsummen av private og offentlige midler i omløp forble det samme, så ville de gjenværende potensielt tjent nærmere halvparten av norsk gjennomsnittsinntekt. Det vil si omtrent samme beløp som billedkunstneren i dag tjener totalt hvis du medregner bijobben, eller rettere sagt hovedbeskjeftigelsen, til majoriteten av samtidskunstnere.

Da jeg mener vi er blitt flere enn det som godt er, burde jeg sikkert gått foran som et godt eksempel og selv lagt penslene på hylla, men det akter jeg ikke å gjøre. Jeg forstår godt at mange er villige til å strekke seg langt for å holde på med noe som gjerne oppleves som et kall. Det er uansett lettere å påvirke fremover i tid enn bakover.

Samfunnet generelt og fremtidige kunstnere spesielt ville hatt alt å tjene på og kraftig redusere studentinntaket til kunstakademi-avdelingene ved landets fire kunsthøgskoler – i går. Hva er poenget med hvert bidige år å pøse på med ytterligere... til sammen over hundre nye uteksaminerte studenter fra en kostbar praktisk utdannelse – der knapt noen kan forvente å brødfø seg ved bruk av den kunnskapen man i hovedsak har tilegnet seg? Kunstnerorganisjonene krever likevel aldri at det skal utdannes færre av oss. Hvorfor ikke? Er det fordi vi som kjent tenker med den kreative hjernehalvdelen, og ikke den logiske?

Tilsynelatende skal alt alltid løses med offentlige midler og større statlige stipendier. Nesten hele kultur-Norge går på krykker og støttehjul. Slik er det nødt til å være i et lite land hvis det ikke skal være DDE-konsert og stand up i Operaen hver eneste dag. Jeg vil da heller se samtidsdans og kjøpe min tungt subsidierte billett som likevel koster stive 600 kroner. Jeg er tilhenger av både omfordelingspolitikk og blandingsøkonomi, men tror ikke det er stort mer å hente fra fellesskapet. Vi fremstår i befolkningens øyne allerede som en gruppe utakknemlige sutrekopper som aldri blir fornøyde. Å kaste penger på et problem helt til problemet forsvinner, er dessuten kun en midlertidig løsning.

Grunnet automatisering er det betydelig risiko for at en fjerdedel av eksisterende arbeidsplasser i Norge forsvinner i løpet av de neste 15-20 årene. Vi kommer til å få en ikke ubetydelig gruppe mennesker som det ikke lenger finnes behov for på arbeidsmarkedet. Er det mest sannsynlig at disse må prioriteres og holdes i live på et eksistensminimum, eller at kunstnerstipender fortsetter å vokse seg inn i himmelen?

At en såpass stor del av befolkingen ender opp uten fast arbeidsinntekt vil frata dem både skatteevne og kjøpekraft. Når det begynner å knipe økonomisk i husholdningen, er det ikke-livsnødvendige overskuddsprodukter, som for eksempel billedkunst, som ofres først.

Nasjonalgalleriets siste dager

Forestill deg at det er Louvre, Prado eller National Gallery som skal tømmes og avvikles, så forstår du hvor absurd det hele er.

Av Christer Karlstad
Dagsavisen Fremtiden 10. januar 2019     

Det høres ut som en aprilsnarr som er for overdreven og teit til at noen går fem på, men medregnet i dag er det bare fire dager igjen frem til Nasjonalgalleriet stenger dørene. Forestill deg at det er Louvre, Prado eller National Gallery som skal tømmes og avvikles, så forstår du hvor absurd det hele er. Aldri mer skal en bygdetulling som meg selv (ikledd mitt favorittplagg dengang: østerdalslue, busserull og tresko. Jeg var nok ikke bukseløs, men bentøyet er ikke med i min erindring) få tilgang til en visuell fortelling om hvem han er og hvor han kommer fra – i matchende omgivelser. Jeg forsto nok egentlig ikke stort av dette allerede ved første møte da, men likevel. Ifølge min mor sprang jeg fra sal til sal med et kobbel av vakter etter meg, elsket nasjonalromantiske landskap og fnøys høylydt av all tilløp til abstraksjon. Så mye for klisjeen om at barn er åpne for alt mulig.

For noen år siden skrev jeg noe forholdsvis relevant i Minervas spalte «Kunstverket – Levende Kunstnere om Udødelige Verker», og dette føles som en akkurat passe trist anledning til å dele den igjen:

August Cappelens (1827-1852) alt for korte liv og kunstnerskap har fulgt meg helt siden fem-seks årsalderen. Da fikk jeg for alvor øynene opp for malerkunsten via et sorthvitt-foto av hans «Foss i Nedre Telemark» i naboens leksikon. Uten særlig andre referanserammer enn bestemors reproduksjoner av gråtende barn og værbitte fiskere hadde det aldri slått meg at det var mulig å male bilder som fikk hjertet til å banke raskere. At min mor få dager etter tok meg med til Nasjonalgalleriet så jeg skulle få se verket i virkeligheten har utvilsomt vært livsavgjørende.

«Ifølge min mor sprang jeg fra sal til sal med et kobbel av vakter etter meg.»

Som om den unge August fornemmer sin tidlige sykdom og død, intensiveres alvoret og produktiviteten i hans to siste leveår dramatisk. I malerier og studier begrenses motivene nå hovedsaklig til mørke tjern, morkne trestammer, døde trær og døende urskog. Blant disse befinner «Skogsinteriør» seg i all sin mosegrodde prakt med fortettet atmosfære og typisk atypisk komposisjon. Med særegen motivkrets midt i naturens ingensteds eller hvorsomhelst var han ikke bare den mest unike og begavede, men også vår minst nasjonalromantiske nasjonalromantiker.

Fremfor å beundre «Slindrebirken» av Thomas Fearnley eller «Stugunøset på Filefjell» av I.C. Dahl ser jeg ut til å ha gått meg vill i skogen, akkurat som August Cappelen. For meg rommer billedflaten i hans «Skoginteriør» et helt mysterium fylt opp med lengsler, melankoli, håp, lys og mørke såvel som overnaturlige vesener, skrekk og gru.

I forbindelse med New York Symphonic Societys urpremiere av Jean Sibelius «Tapiola», ønsket deres orkesterleder at komponisten skulle formulere noe om tonediktets bakgrunn og intensjon. Sibelius svarte med en firelinjet strofe som beskriver stemningen jeg selv forsøker å fange i mitt arbeid, og som «Skoginteriør» bringer frem i meg:

Widespread they stand, the Northland's dusky forests,

Ancient, mysterious, brooding savage dreams;

Within them dwells the Forest's mighty God,

And wood-sprites in the gloom weave magic secrets.

Old man yells at cloud

BYUTVIKLING: Den som klager over kalde, menneskefiendtlige bygninger som ikke tar hensyn til sine omgivelser, stemples foraktfullt av fagfolk og meningselite som reaksjonær.

Av Christer Karlstad
Dagsavisen Fremtiden 25. februar 2019       

En meget effektiv måte å stilne kritikken på. Men jeg har kunstutdannelse, og det gjør med respekten for denne fagligheten omtrent det samme som et besøk på pølsefabrikken gjør med lysten på pølse. Digre, kantete rektangler med asymmetriske knekker i nyanser av grått og glass er upopulært, fordi det som oftest er lettvint og stygt. Det er dypt menneskelig å stritte imot. Som tegneseriekunstner Robert Crumb gjør mot samtiden i sin helhet i «Litany of Hate». Et relevant utdrag:

«… I hate most of what passes for civilization. I hate the modern world. For one thing there are just too Goddamn many people. I hate the hordes, the crowds in their vast cities, with all their hateful vehicles, their noise and their constant meaningless comings and goings. I hate cars. I hate modern architecture. Every building built after 1955 should be torn down!...»

Jeg er selvsagt ikke enig i dette, da! Nei, det skulle tatt seg ut. Crumb hadde dessuten foraktet det meste jeg selv er glad i og garantert avskydd meg i samme slengen. Likevel må jeg innrømme at på dager der pessimismen, avmakten og sortsynet tar overhånd, så forstår jeg hvor han kommer fra.

Jeg synes jo som alle andre at signalbygg som Operahuset er ganske flott... ja, det var visst det eneste jeg kom på sånn i farta, men likevel. Synd at den skjules av den langt mindre vellykkede Barcode-rekka som blokkerer for sikten, uansett hvor i Oslo du måtte befinne deg: Byplanleggerens ekvivalent til et basketball-lag på første rad i kinosalen. Apropos Bjørvika, visste du forresten at en oppgradering av Munch-museet på Tøyen, der det er masse plass til utbygging, var budsjettert til 1/3-del av prisen for høyblokka med knekk i glass og betong (Lambda)?

Jeg synes nok aldri bygningen på Tøyen var noen fryd for øyet, men bygningen er bred og flat, så du slipper i det minste å manøvere deg fra avdeling til avdeling via rulletrapper og heis. Uten å være spesielt begeistret for brutalisme heller, så er jeg intenst imot riving av Y-blokka og regjeringskvartalet også. Mest fordi jeg vet at 15 milliarders-vinnerforslaget vil gli omtrent like sømløst inn blant sine omgivelser som en invasjon fra verdensrommet.

Selv om Kjell Inge Røkke sitter på aksjer til en verdi av over 40 milliarder i oljekonsernet Aker (som han også eier), så er det helt fantastisk at han skal redde havet ved å bygge Verdenshavets hovedkontor - En 250 meter høy og blå skyskraper. Hva er problemet til de skeptiske lokalpolitikerne i Bærum som stikker kjepper i hjulene? Vil dem ikke redde verdenshavet eller? At det kan være komplisert å forstå hvordan redningsaksjonen skal foregå, er kun en smålig Jantelov-innvending. Røkkes samarbeidspartner Nina Jensen kan uansett redegjøre:

– Vi løser ikke de store miljøproblemene ved å tenke smått eller tradisjonelt. Vi løser dem ved å tenke stort. Det er mange som ikke ønsker å se Det Store Blå, eller som ikke ønsker å bli påminnet om miljøproblemene. Det er derfor et selvstendig poeng at det skal være høyt, sier Jensen og fortsetter:

– Miljøproblemene går ikke vekk bare fordi man ikke kan se dem. Signalbygget skal være en konstant påminnelse om viktigheten av havet, for oss som havnasjon og for oss mennesker. Det skal være et fyrtårn for fremtidsrettede løsninger og samarbeid, og for å redde livet i havet, sier hun.

Nemlig. En enorm, blå skyskraper som kaster sine lange skygger over store deler av Bærum er sannsynligvis nok til å redde verdenshavene i seg selv. Blåfargen vil minne oss på det sårbare havet som vi derfor ikke lenger kan stikke under stol. Tenk bare så gunstig det vil være for livet i verdenshavene når Røkke selv får øye på sin egen bygning!

Har jeg glemt noe nå? Gah, det nye Nasjonalmuseet. Nok en foraktfull og menneskefiendtlig koloss som ikke en gang en mor kan elske... MEN dette skulle helst handle litt om Drammen også. Ja nettopp... ei bru er også arkitektur, og Ypsilon-brua som sto ferdig samme år som hovedstadens relativt smukke opera er både vakker og formfullendt. Bybrua, derimot, ser som Globusgården dessverre stusselig ut i sin nåværende tilstand. Men som sistnevnte, så er den en forsømt perle.

Den verneverdige betongbrua fra 1938 kan rehabiliteres for 25 års ytterligere bruk til 1/3-del av prisen av det overdimensjonerte 458 millioners (før budsjettsprekk og iberegnet momskompensasjon) betong og matt stål-monsteret som bystyret har gitt klarsignal for. 25 år er ikke overskuelig fremtid, og det er mulig det er sant at bybrua er så sliten at det er best å rive hele greia. Men også Nasjonalgalleriet var liksom i så dårlig stand at det var umulig å drive museum der – helt til det ikke var umulig likevel. Så hva vet jeg?

Vel, jeg vet at nasjoner uten oljeinnsmurt økonomi restaurerer, tar vare på og plastrer sammen det de har, mens vi kvitter oss med alt som får seg en bulk, et rift eller løsner i sømmen.